En speiderleders bekjennelser

Frie tøyler: «Allerede første dagen måtte jeg sende speidere til legestua»

«Varmen fra fellesskapet er kanskje sterkere enn varmen fra bålet», skriver redaktør Fred C. Gjestad som i denne ukens «Frie Tøyler» skriver om sine opplevelser som leder på speiderleir for første gang på 25 år.

AV Fred C. Gjestad
Publisert
Oppdatert:

For første gang på 25 år skal jeg igjen bruke en uke på speiderleir. Forrige gang var under landsleiren i Eidskog i 1994. Da var jeg med Auli speidergruppe, som jeg hadde vært med på å stifte et par år tidligere. Nå er jeg på vei nedover til Kragenäs litt sør for Strømstad, for å være med på speiderleir med Nes-Årnes speidergruppe, den eneste speidergruppa som er igjen i Nes. Med meg i bilen har jeg seks speidere, en tilhenger stappfull av utstyr og på taket en fire meter lang bjørk som vi har fått fra Erik Asdahl på Årnes. Den skal vi bruke som flaggstang under leiren. Stemningen er god, men jeg er nervøs. I en uke skal jeg ha ansvar for 12 speidere på en regionleir med 1200 deltakere. Speiderne kjenner jeg ganske godt, etter å ha vært speiderleder de siste to årene. Men det er alt det uforutsette jeg er spent på.

Les også: Fredrik Rossow fra Auli hadde ansvar for 1200 på speiderleir

Hvordan vil det gå med 11-åringen som er på leir for første gang? Kan vi klare oss uten alvorlige skader denne gangen? Og ikke minst vil speiderne få en minnerik opplevelse?

Å være speider er på mange måter radikalt i dagens samfunn. Vi gjør jo alt for å redusere risiko på de fleste områder i livet. I speider’n skal barn og unge læres til å håndtere risiko, ikke alltid fjerne den. Det er en stor grad av frihet til å utvikle seg som menneske, innenfor de rammene som speider’n gir. Men det betyr høyere risiko enn i enkelte andre deler av samfunnet. Allerede første dag kommer de første skadene og jeg må sende speidere til «legestua». Den herlige sjøen nær langs svenskekysten innbyr til bading, men litt kjølig luft gjør at brennmanetene inn mot land. De var ikke større enn at man så vidt kunne få øye på dem, men fem av speiderne kom nær manetene. Heldigvis ikke verre enn at en liten tur innom legestua og litt fuktighetskrem var alt som skulle til for å få smilet tilbake. Det ble flere turer innom «legestua», men heldigvis ingen alvorlige skader.

Det er en fargerik gjeng med barn- og ungdom som er med på leiren. Flere ganger slår det meg at mange av disse ville nok ikke funnet hverandre i skolegården om det ikke var for at de hadde noen felles opplevelser som holder de sammen. Fellesskapet man opplever når man er sliten sammen, når man gråter sammen og når man ler sammen er sterkt. Det gjør noe med en gruppe å ligge i telt sammen, lage maten på rundgang, ta oppvasken til hverandre og bo tett sammen i en uke. Når en blir dårlig og trenger litt ekstra omsorg, så trår de andre inn og bidrar. De eldste passer på og lærer opp de yngre. Da vi sitter rundt det siste leirbålet den nest siste kvelden, blir jeg oppmerksom på samholdet mellom speiderne. To av jentene er småsyke og kalde. En av de andre har laget varm saft til dem og passer på at de får plass under samme leirbålskappe. Vi sitter og synger den småironiske leirsangen «og send meg hjem ...» samtidig som vi spiser nystekte lapper.

Da slår det meg hvor heldig jeg er som får være sammen med denne gjengen. Det er 12 speidere, tre småspeiderne som kom halvveis i leiren, et par foreldre, noen rovere og flere ledere som er kommet i løpet av uka. Aldersspennet er fra fem til 50 år. Bålet brenner og vi sitter der sammen på like premisser. Varmen fra fellesskapet er kanskje sterkere enn varmen fra bålet.

Som fersk speiderleder får jeg bli kjent med unge mennesker på vei inn i livet, og det på en annen måte enn foreldre og lærere får mulighet til. Å bo i teltleir sammen med dem i en uke gjør at vi blir godt kjent med hverandre. De blir så trygge at de tør småerte lederne og gjøre små pek med oss, og vi lederne får bli kjent med speiderne når de er på sin banehalvdel. Vi får være med når de mestrer, når de får til noe de aldri har gjort før, når de får ansvar og når de lærer noe nytt. Det er en stor glede å få stå sammen med unge mennesker idet de overvinner frykt og hindringer. På enkelte områder blir vi kanskje også bedre kjent med dem enn både foreldre og lærere blir. Det er et så stort privilegium at jeg blir ydmyk bare av å tenke på det.

På vei hjem er det en gjeng slitne speidere som setter kurs mot Årnes. En uke på leir tar på en ung kropp. I baksetet finner tunge hoder veien til kameratens skulder. Borte er de naturlige hindringene som status, kjønn og alder. Tilbake står det vennskap og fellesskap.

En av mine ferieuker er ved veis ende. Vel tilbake på Årnes tenker jeg på om det var verdt å bruke en uke på speiderleir. Da ser jeg smilet til 11-åringen som egentlig ikke turte å være med, men som sitter igjen med sterke opplevelser, vennskap og samhold.

Da er jeg ikke lenger i tvil.